Tilgang til sjøhandelsruter har alltid blitt vurdertet av hovedtegnene til en kraftig tilstand. Det var knapt en stor del av alle kriger i menneskets historie for tilgang til strandlinjen. Med utviklingen av teknologier og en endring i transportstrukturen, har spenningen mellom stater på grunn av manglende tilgang til sjøen vesentlig svekket, og landslokket land føler seg ikke isolert. I tillegg garanterer havretskonvensjonen at alle stater har rett til å ha sin egen flåte og bruke vannet i verdenshavet. Som regel selger ikke-låste land retten til å bruke flagget til kommersielle rederier, som dermed sparer på skatt i utviklede land. For stater som selger denne rett, er slike inntekter ofte en viktig hjelp.
Internasjonale traktater, FNs charter og erklæringen omfrakt utligne alle stater i retten til å bruke ressursene i det åpne hav, men dette sparer ikke dem fra behovet for å inngå separate traktater om retten til å bruke havnene i nabolandene uten tilgang til sjøen.
De landlengde landene er på fire kontinenter. Samtidig er de fleste av disse landene i Afrika. Her er deres liste:
Alle afrikanske land som ikke har tilgang tilsjø, faller under FN-klassifiseringen i kategorien utvikling og har alvorlige problemer med befolkningens levestandard. Åpenbart påvirker mangelen på tilgang til hovedtransportårene også deres velvære.
I 2011, som følge av folkeavstemningen, fra Sudan,å ha havner på Rødehavet, skilt fra sørprovinsene, delvis arvet fra det siste statens navn. De statene som ikke har tilgang til havet, har blitt en mer. Imidlertid gir rikdom av oljeinnskudd oss mulighet til å håpe på en tidlig gjenoppretting av Sør-Sudan etter konflikten med sin nordlige nabo. Regjeringen i landet har gått inn i Østafrikanske unionen, noe som vil forenkle tilgangen til transportruter.
De største landlengde landene er i Afrika, nemlig Etiopia, med en befolkning på 93 millioner, og Uganda med en befolkning på 34 millioner.
Etiopia hadde sine porter på Rødehavet til 1993år, men etter folkeavstemningen og separasjonen av Eritrea, mistet statusen til en marinekraft. Her er det verdt å merke seg at for Eritrea var tilgang til en av de viktigste i transportens respekt for havene helt ubrukelig. Landet produserer nesten ingen produkter, og regjeringen er så korrupt at en stor del av befolkningen foretrekker å fly til Europa gjennom Middelhavet, og risikere livet samtidig.
På det sør-amerikanske kontinentet, til tross for kysten, er det to stater som mangler sine egne havner.
Bolivia mistet sitt kystområde i1883, da chilenske tropper, støttet av Storbritannia, annekterte provinsene Arica og Tarapac, som inneholdt strategisk viktige forekomster av saltpetre. Siden da ble landet fratatt tilgang til sjøen til 2010, der det ble inngått en avtale mellom Bolivia og Peru, som ga utleie av et lite tomt for bygging av Bolivias havn. I tillegg er Bolivia den eneste landlåststaten, men med sine marine styrker.
Det andre landet uten eget havKysten er Paraguay, som ligger i hjertet av kontinentet. Han hevdet aldri å ha tilgang til havet. Mesteparten av landet er tørrland, desto mindre er tette tropiske skoger. Paraguay har imidlertid en betydelig fordel i forhold til andre land uten havner. Over hele landet strømmer det nest største kontinentets elv - Parana, som strømmer inn i Atlanterhavet. Selv om havnavigasjon bare er mulig i nedre rekkevidde på en avstand på 640 km fra havet, kan små fartøy og båter brukes i midtbanen.
I Europa er slike stater 16. Som alle andre land på kontinentet har de en lang og vanskelig historie om kampen for tilgang til havene. Til tross for at alle disse slagene mistet av dem, innenfor rammen av konseptet for et forent og fredelig Europa, er denne mangelen ikke så akutt.
Her er de europeiske statene som ikke har tilgang til havet:
Fredelig sameksistens og prinsippene om god naboskap gjør det mulig for europeiske land å samhandle på et ekstremt høyt nivå. For eksempel har Tsjekkia en avtale med Polen om bruk av havnen i Szczecin.
Mange asiatiske land som ikke har tilgang tilsjø, er på territoriet av CIS. Republikken i det tidligere Sovjetunionen mistet sin tilgang til sjøen på grunn av deres uavhengighet. Samtidig har Russland forpliktet seg til å gi tilgang til sjøtransportsystemet til land som har tilgang til Kaspiasjøen. Dette gjør at Iran, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan kan føre sine fartøyer til Østersjøen og Svartehavet. Et slikt passasjer er mulig takket være et komplekst system av kanaler og vannverk bygget under Sovjetunionen.
Situasjonen i landene i Sørøst-Asiaforverres av komplekse og motstridende forhold mellom land i det indre av kontinentet og transittlandene. Samtidig har Mongolia, takket være sine vennlige forbindelser med Russland, sin egen store handelsflåte.
Her er en liste over stater i Asia som ikke har en havkyst:
Spesielt står den delvis anerkjente Republikken Nagorno-Karabakh, noe som førte til uenighet mellom Armenia og Aserbajdsjan. Nagorno-Karabakh er også berøvet tilgang til sjøen.
Separat er det nødvendig å nevne noen flere stater,Å ha en omstridt status, men mangler tilgang til sjøen, er Republikken Sør-Ossetia og Transnistria-republikken. I forhold til den omstridte statusen og ulykkelige konflikter vil Transnistria-republikken få det vanskelig å få tilgang til havet i nær fremtid, siden Ukraina blokkerer republikken.
</ p>
